Direktivet er en normativ bestemmelse i fellesskapsretten. Det binder Unionens stater, eller mer spesifikt, mottakerstaten i oppnåelsen av mål eller konkrete resultater innen en spesifisert periode. Dette overlater imidlertid til de kompetente interne myndighetene det riktige valget av passende form og midler for dette formålet. Direktivet er fellesskap, men også internt og spesifikt for nasjonale rettssystemer. Dette betyr at det krever et reguleringskomplement fra statene for å gjennomføre en god gjennomføring. Kort sagt, direktiver er lovgivningsakter der målsettinger er etablert som alle EU-land må overholde. Hvert land får deretter i oppgave å utvikle sine egne lover for å nå disse målene.
Retningslinjer
Siden Lisboa-traktaten ble undertegnet i 2009, er det tre typer direktiver: lovgivende, delegert og utførende.
- Lovgivningsdirektivet: stammer fra lovgivende myndighet i Europaparlamentet og rådet, eller en av disse to institusjonene, som vedtar det nøyaktig slik at det fremgår av deres utøvelse av fellesskapets lovgivningsmakt.
- Delegert direktiv: det aktiveres etter et mandat eller fullmakt inneholdt i en lovgivningsakt (som normalt er et direktiv). Målet deres er at Kommisjonen skal fullføre eller modifisere, i ikke-vesentlige forhold, dens anvendelse.
- Gjennomføringsdirektiv: kommisjonen, eller i spesifikke og behørig begrunnede tilfeller, rådet, kan vedta i utøvelsen av sine utøvende funksjoner når det er å foretrekke anvendelse av en juridisk bindende handling med Unionen, i stedet for hvilken nasjonal mekanisme som helst. I denne typen handlinger bør direktivets indirekte karakter bemerkes. I begge tilfeller er denne typen ganske sjelden.