Hvorfor forsvant norrønt språk?

Med reformasjonen ble dansk administrasjons- og kirkespråk, og dermed døde norrønt raskt ut som et skriftlig språk. Muntlig levde det videre i dialektene, men også disse ble utsatt for sterk påvirkning fra dansk. Elementer fra norrønt språk kan gjenkjennes i enkelte dialekter, f.

Les mer

Hva er kasus norrønt?

Norrønt har fire kasus: Nominativ, genitiv, dativ og akkusativ. Det har alle de tre grammatiske kjønnene, men bare to tall: entall og flertall. Som i flere andre germanske språk skiller man mellom svak og sterk bøyning av substantiver og adjektiver. Hva betyr ordet norrønt? Ifølge Heide kommer betegnelsen «norrøn» av norðrǿnn som betyr «nordlig» eller er adjektiv for landsnavnet Norge, ifølge ordboken betyr det opprinnelig «som kommer fra nord».

Senere, hvorfor er det akkusativ?

Akkusativ er ein grammatisk kasus. Akkusativ finst i mange språk og har som typisk funksjon å markere det direkte objektet i ei setning. Det står då som regel i motsetnad til kasusen nominativ, som markerer subjektet i setninga, og dativ, som markerer det indirekte objektet. Derav, hva betyr et kasus? fra latin casus, grunnbetydning 'fall'; til cadere 'falle'; En kasus er en bøyningsform av substantiv, adjektiv og pronomen, som viser et ledds forhold til andre ledd i setningen. Et kasus brukes særlig innen medisin og psykologi om et sykdomstilfelle eller et annet type tilfelle, for eksempel sosiale kasus.

Dessuten, hvorfor forstår vi ikke norrønt idag?

Med det ser vi at norrønt ikke er et helt fremmed språk for oss. Det er fordi det faktisk er en eldre utgave av vårt eget språk, selv om forskjellene oftest er for store til at vi uten videre kan lese norrøn tekst. Islendinger klarer dette, fordi språket deres har ikke endret seg mye siden norrøne tider. Man kan også spørre hva er et arveord? Arveord er de gamle ordene i et språk som er nedarvet fra de eldste språktrinnene, til forskjell fra lånord og fremmedord. I norsk dreier dette seg om ord fra urgermansk og det indoeuropeiske grunnspråket. Far og mor er eksempler på arveord, mens onkel og tante er lånord.

Senere, hva skjer med talemålet i mellomnorsk tid?

Mellomnorsk tok gradvis over for det norrøne språket etter svartedauden hadde herjet landet omkring 1349. Talemålet i Norge hadde da begynt å endre seg betydelig fra den klassiske norrøne grammatikken, og det innfløkte norrøne bøyingssystemet ble kraftig forenklet. Man kan også spørre hva er forskjellen mellom urnordisk og norrønt? Det er ganske enkelt, urnordisk er den språklige og kulturelle førkristne tradisjonen i Nord, mens norrønt er den kristne nordiske tradisjonen, som har sin begynnelse fra ca. 950 e.Kr., altså fra den tida da kristendommen slo rot i Nord.
I moderne tid er det mest brukt fordommer og fordommersom er en en slags fordommer eller fordommer om nordisk kultur. Fordommene kommer fra uvitenhet og mangel på kunnskap, og de fleste av disse fordommerne er utbredt i Vesten.
En av de mest utbredte fordommer knyttet til nordisk kultur og historie er at nordboerne er særlig voldelige og blodtørstige, og disse fordommerne har vært en viktig del av begrunnelsen for korstogene mot nord.
En annen uvitenhet er at nordboerene er rasistiske og antisemittiske. Dette er helt feil, og en lang og viktig del av nordisk kultur er respekten for andre kulturer og nasjonaliteter.
En tredje fordom er at nordboerne er kaldblodige og lidenskapsløse. Dette er også feil, og nordboere er en av de varmeste og mest lid

Dessuten, hvem snakket urnordisk?

Nei, det måtte være en feil.
I denne dalen, der det nå bodde folk i nyere tid, hadde det ikke vært folk på over tusen år.
Jeg hadde allerede kommet langt nok inn i fjellet, og det var på tide å snu. Det ville ikke bli noe av å gå helt inn i kløften, det var for dyp og for bratt. Jeg snudde og begynte å gå tilbake.
Ved nok en utforkant sto jeg og så ned og kjente igjen fjellvegen, og når jeg så opp, så jeg noen hundre meter over meg en svær stein, nesten som en kirke. Det var jo ikke noe kirke her i dalen, eller?
Jeg gikk opp på fjellvegen, og etter noen hundre meter så jeg en liten lysning. Det var herfra steinen stod, reisende hadde kommet for å tenne lys der.
Jeg sto der og så på, og det var ikke noe ved det som gjorde meg redd eller skremt.
Jeg hadde kommet så langt, og jeg hadde kjent en slags ro, og jeg hadde ikke følt noe frykt. Ja, det måtte være en kirke, og jeg