Dynamisk aktivaallokering er en porteføljestyringsstrategi som innebærer periodisk å justere blandingen av eiendeler i en portefølje for å dra nytte av endrede markedsforhold. Målet er å generere høyere avkastning enn det som ville vært mulig med en statisk aktivaallokering, samtidig som volatiliteten reduseres.
Denne strategien brukes ofte av pensjonsfond og andre store institusjonelle investorer, da det kan være vanskelig å oppnå samme avkastningsnivå med en mer tradisjonell kjøp-og-hold-tilnærming.
Det finnes en rekke ulike tilnærminger til dynamisk aktivaallokering, men alle innebærer å ta regelmessige rebalanseringsbeslutninger basert på en vurdering av gjeldende markedsforhold. Denne vurderingen vil typisk ta hensyn til faktorer som økonomisk vekst, inflasjon, renter og verdivurderinger.
En av de viktigste fordelene med dynamisk aktivaallokering er at den kan bidra til å beskytte mot nedsiderisiko. Ved periodisk å justere aktivamiksen kan investorer redusere eksponeringen mot sektorer eller eiendeler som ser overvurdert ut eller risikerer en korreksjon.
Det bør bemerkes at dynamisk aktivaallokering ikke er uten risiko, og investorer må være klar over potensialet for tap hvis markedene beveger seg mot forventningene deres.
Hva er teknikker for aktivaallokering?
Konseptet med aktivaallokering er enkelt:
Del pengene dine mellom ulike typer investeringer, for eksempel aksjer, obligasjoner og kontanter.
Tanken er at ved å investere i en blanding av eiendeler kan du diversifisere risikoene dine og forbedre sjansene dine for å nå dine økonomiske mål.
Det finnes mange forskjellige aktivaallokeringsteknikker, men en av de vanligste er å bruke en blanding av aksjer og obligasjoner. For eksempel kan du allokere 60 % av porteføljen din til aksjer og 40 % til obligasjoner.
En annen vanlig aktivaallokeringsteknikk er å bruke en blanding av ulike typer aksjer, for eksempel store aksjer, små aksjer og internasjonale aksjer.
Uansett hvilken aktivallokeringsteknikk du bruker, er nøkkelen å sørge for at porteføljen din er diversifisert. Diversifisering er viktig fordi det bidrar til å redusere risikoen forbundet med å investere i en bestemt eiendel.
For eksempel, hvis du investerer alle pengene dine i aksjer, er du utsatt for risikoen for at aksjemarkedet krasjer. Men hvis du investerer i en blanding av aktivatyper, for eksempel aksjer og obligasjoner, kan du oppveie risikoen knyttet til en aktivatype med potensielle gevinster til en annen.
Hva er hovedmålet med porteføljestyring?
Hovedmålet med porteføljestyring er å oppnå ønsket avkastning på investeringen (ROI) for porteføljen som helhet. Dette innebærer å skape en diversifisert portefølje som er i tråd med investors risikotoleranse og investeringsmål, og deretter jevnlig rebalansere porteføljen for å opprettholde ønsket nivå av risiko og avkastning.
Hvordan fungerer dynamisk aktivaallokering?
Dynamic asset allocation (DAA) er en investeringsstrategi som innebærer periodisk rebalansering av en portefølje av eiendeler for å dra nytte av endrede markedsforhold. Rebalanseringsprosessen innebærer typisk å selge eiendeler som har økt i verdi og å kjøpe eiendeler som har mistet verdi, for å opprettholde et ønsket risikonivå.
DAA-strategier brukes ofte av investorer som søker å generere konsistent avkastning mens de håndterer risiko. En av fordelene med DAA er at det kan hjelpe investorer til å unngå problemet med å "jage ytelse" – det vil si å investere i eiendeler som allerede har økt i verdi og derfor er mer sannsynlig å oppleve en korreksjon.
Det finnes en rekke ulike tilnærminger som kan brukes ved implementering av en DAA-strategi. Noen av de vanligste tilnærmingene inkluderer:
1. Taktisk aktivaallokering (TAA): Dette innebærer å gjøre kortsiktige endringer i en portefølje for å dra nytte av markedsforholdene. TAA-strategier kan brukes til å utnytte både kortsiktige muligheter og for å sikre seg mot kortsiktige risikoer.
2. Strategisk aktivaallokering (SAA): Dette er en langsiktig tilnærming som innebærer å sette en målallokering for hver aktivaklasse og deretter rebalansere porteføljen med jevne mellomrom for å opprettholde målallokeringene. SAA-strategier brukes vanligvis av investorer med en lengre tidshorisont.
3. Risikobasert aktivaallokering (RBAA): Denne tilnærmingen innebærer å allokere eiendeler basert på en investors risikotoleranse. RBAA-strategier innebærer vanligvis å investere en større andel av eiendelene i lavrisikoinvesteringer som statsobligasjoner, og en mindre andel i høyrisikoinvesteringer som aksjer.
DAA-strategier kan brukes sammen med en rekke andre investeringsstrategier, som aktiv forvaltning, passiv forvaltning og faktorbasert investering.
Hva er DAAs aggressive portefølje?
Forutsatt at du refererer til "DAA Aggressive Portfolio" som tilbys av Charles Schwab & Co., Inc., er dette en portefølje som er designet for investorer som søker et høyere nivå av avkastningspotensial, og som er komfortable med et høyere risikonivå. Porteføljen består av en blanding av aksje- og renteinvesteringer, og rebalanseres på kvartalsbasis.
Hva er de 7 trinnene i porteføljeprosessen?
1. Definer porteføljestyringsprosessen
Porteføljestyringsprosessen er en systematisk tilnærming til forvaltning av en investeringsportefølje. Det innebærer å ta beslutninger om investeringsmiks og -politikk, aktivaallokering, rebalansering og porteføljekonstruksjon.
2. Sette investeringsmål
Det første trinnet i porteføljestyring er å sette investeringsmål. Investeringsmål er målene som en investor ønsker å oppnå med sin portefølje. De bør være spesifikke, målbare, oppnåelige, relevante og tidsbestemte.
3. Identifiser passende investeringsunivers
Neste trinn er å identifisere passende investeringsunivers. Dette er universet av eiendeler som oppfyller investeringsmålene. For eksempel, hvis målet er å oppnå kapitalvekst, vil investeringsuniverset bestå av eiendeler som har potensial til å vokse i verdi.
4. Gjennomføre aktivaallokering
Når investeringsuniverset er identifisert, er neste trinn å gjennomføre aktivaallokering. Dette er prosessen med å bestemme hvordan porteføljen skal fordeles på tvers av de forskjellige aktivaklassene. Aktivaallokeringen bør være basert på investeringsmålene og investorens risikotoleranse.
5. Velg investeringer
Etter at aktivaallokeringen er bestemt, er neste steg å velge investeringer. Dette er prosessen med å velge de spesifikke investeringene som skal inkluderes i porteføljen. Utvalget bør være basert på investeringsmålene og aktivaallokeringen.
6. Overvåke og gjennomgå
Porteføljen bør overvåkes og gjennomgås med jevne mellomrom. Dette for å sikre at det fortsatt er i rute for å nå investeringsmålene. Gjennomgangen bør også identifisere eventuelle endringer som må gjøres i porteføljen.
7. Rebalansere
Det siste trinnet i porteføljestyring er å rebalansere porteføljen. Dette er prosessen for å sikre at aktivaallokeringen fortsatt er i tråd med investeringsmålene. Rebalansering kan innebære kjøp eller salg av eiendeler.